Aktuelt Haugalandmuseet
Maling med linoljemaling – uthuset i Wrangellhagen
Du har kanskje lagt merke til det? Uthuset i Wrangellhagen, bygget i 1900, er i løpet av sommeren og høsten restaurert og malt etter de beste antikvariske prinsipper. Deler av bygningen var preget av råte og svakheter i konstruksjoner. Vi har skiftet ut det vi må og beholdt det vi kan. Vi rakk også å male uthuset med linoljemaling før regnet og høsten kom. Nå kan bygningen puste og leve i minst 100 år til!
Dato: 2021
Fargetrapper – dokumentasjon av malingslag
Både før og underveis i restaureringsarbeidet har vi laget fargetrapper for å avdekke de ulike malingslagene. Fargetrappene viser antall malingslag og farger i kronologisk rekkefølge. Vi kan se at i løpet av 120 år har bygningen skiftet farge hele 18 ganger. Det vil si at bygningen i gjennomsnitt er malt hver 6-7. år. De første 50-60 årene ble uthuset malt med linoljemaling, deretter ble det brukt moderne, diffusjonstett oljemaling.
Linoljemaling – egenskaper
Med maling setter vi farge på huset og beskytter samtidig treverket. Malingen danner en barriere som reduserer inntrenging av regnvann og skjermer treverket mot ultrafiolette stråler. Kombinert med fuktighet, gir ultrafiolett bestråling en rask nedbrytning av lignin, stoffet som holder cellene i treet sammen.
Det er malingen som skal belastes av vær og vind, ikke treverket. En vanlig maling har to hovedbestanddeler; pigment og et flytende bindemiddel. Dersom malingen skal kunne skjerme mot ultrafiolette stråler, må den inneholde så mye pigment at den er heldekkende og trenger inn i treverket. Mange moderne malingtyper som tynnes med vann, har liten inntrengningsevne. De legger seg bare på overflaten, og får ikke feste i fast treverk.
I linoljemaling er linolje et bindemiddel, det som gir malingen en konsistens det går å male med og som gjør at den sitter fast på underlaget. Tradisjonelt er det kokt linolje som brukes i linoljemaling. Utover linolje inneholder linoljemaling pigmenter som gir farge. Disse to ingrediensene: kokt linolje og pigment – er i prinsippet alt som behøves for å lage linoljemaling.
Linoljemaling fungerer svært godt når den er riktig sammensatt og brukes på en korrekt måte. Den puster, og aldres på en god måte ved gradvis erosjon av overflaten. Aldringsforløpet bidrar til at husets tilstand er lett å «lese». Når den strykes tynt, gir den færre problemer med avflaking enn andre vanlige malingtyper.
Det anbefales spesielt å anvende linoljemaling til trehus som ble oppført før 1940. I de aller fleste tilfellene har disse bygningene vært behandlet med denne malingen. Dette ble gjort i en tid da håndverkerne visste hvordan linoljemaling skulle brukes. Derfor bidro den til å gi en fullgod beskyttelse og et oversiktlig vedlikehold. Når vi bruker linoljemaling til et gammelt hus, medvirker dette til å bevare huset på dets egne premisser. Og vi følger vi opp en lang og god tradisjon.
Linoljemaling – produksjon og historikk
Lin er en av våre eldste kulturplanter, og kan deles i to hovedsorter, fiberlin og oljelin. Fiberlin brukes til tekstiler som tauverk og klær, mens oljelin brukes til å lage linolje. Oljen befinner seg i frøene. For å få den ut, finnes to metoder: kaldpressing og varmpressing. Varmpressing gir mest olje, men kaldpresset olje blir renere.
De eldste eksemplene på bruk av linoljemaling i Norge finnes på kirkekunst fra middelalderen. Da borgerskapet i byene opplevde økt velstand på 1600- og 1700-tallet, gikk linoljemaling fra å kun bli brukt i kirkekunst og på slott, til å få stadig større utbredelse innvendig og utvendig i hjemmene hos et stadig bredere lag av befolkningen.
Helt til utpå 1900-tallet var tilvirkning av linoljemaling i stor grad et håndverk utført av malerne selv. Riving og klargjøring av pigment, forholdet mellom olje og pigment og bruk av eventuelle tilsetninger ble blandet av på stedet etter hva slags bruk malingen var til.
Både under første verdenskrig, i de økonomisk dårlige tidene på 1930-tallet og under andre verdenskrig var linolje vanskelig å få tak i. Det ble brukt både surrogater og olje av dårligere kvalitet enn tidligere. Levetiden på linoljemalte fasader ble kortere enn før. I stedet for å gå tilbake til den gamle kvaliteten på linolje da tidene ble bedre, dukket det opp nye malingstyper på 1950-tallet – bruk av alkydolje som bindemiddel i maling, i begynnelsen gjerne i en blanding med linolje. Linoljemaling ble ganske raskt nesten helt fortrengt av nye malingstyper.