Restaurering av Derikhuset – del 2

Etter å ha jobbet vinteren gjennom med utskifting av tømmer i nordre kammers, gikk arbeidet videre til utskifting av stokker med råte under vinduene i den søndre stuen.  Ved tilstandsvurderinger før arbeidet gikk i gang ble tømmeret vurdert som bra fra innsiden. Men da vi tok av kledningen avdekket vi store råteskader under vinduene.

Fra innsiden så det ut som et lite lappeteppe, med flere små stykker felt inn i tømmerstokkene. Vi antar deler av tømmeret har hatt råteskader ved oppføring av huset i 1840, og at en håndverker har puslet sammen små biter slik at veggen ble tett og konstruksjonen ble hel. Noe er godt håndverksmessig utført (Illustrasjon 1), og er sannsynligvis utført før stokken ble plassert der. Under samme vindu mot øst er det små biter som ser ut til å ha vært plassert der i ettertid, som om de er dyttet på plass (Illustrasjon 2).

Det viste seg at tømmeret så ut til å være i god stand fra innsiden, men hadde store råteskader som har spist seg inn fra utsiden (Illustrasjon 3). Her kunne vi stikke nesten hele kniven inn i tømmeret.

Oppdagelsene og bildene forteller oss at tømmer var mangelvare på Karmøy. Hele huset kan ha vært oppført med tømmer som er gjenbruk fra hus som har stått andre steder. Vi vet med nokså stor sikkerhet at det ovaltelja tømmeret i den nordre stova kommer fra et hus som sto på Berekvam på Jelsa. Tømmeret i den søndre stova er flattelja og nyere. Vi vet ikke med sikkerhet om dette tømmeret var nytt da huset ble oppført, eller om dette også kan være gjenbruk fra andre bygninger. En av historiene knyttet til huset forteller at det skal ha vært flyttet hit fra Bokn. Kan det hende at deler av tømmeret i den søndre stua og kammerset stammer herfra?

Det vi kan si med sikkerhet er at tømmeret under vinduet i den søndre stua både var skadet og kraftig oppspist av pelemark. Det tyder på at stokkene har lagt i saltvann før de ble brukt som hustømmer. En annen teori er at akkurat disse tømmerstokkene kan ha vært drivved som er samlet inn fra strendene på Karmøy (Illustrasjon 5). Her er det mange spørsmål, og foreløpig få sikre svar. Slike oppdagelser, spørsmål og forsøk på å finne svar er en del av det vi kaller «bygningsarkeologi»:

Ved utskifting av råteskadene ble det tatt et valg – der vi skiftet ut deler av stokkene og valgte å beholde dem hele – uten å kopiere de små betene som opprinnelig var der (Illustrasjon 6 og 7), da dette ville være både vanskelig og tidkrevende.

I bygningsvernet vil det alltid være en diskusjon hvorvidt en skal kopiere alt likt for likt, og om det er innenfor å endre på deler av bygningen.  Vi arbeider mer og mer etter den metodologien som kalles prosessuell restaurering, med et mål om å beholde maksimal autentisitet i kulturmiljøet. Autentisitet er et sentralt begrep i Riksantikvarens prinsipper for istandsetting og vedlikehold. Man snakker om både materiell og prosessuell autentisitet.

• Materiell autentisitet betyr å bevare mest mulig originalt materiale.
• Prosessuell autentisitet vil si bruk av nye materialer med original materialkvalitet og bruk av opprinnelige håndverksteknikker.

Bygningstypen avgjør ofte om det er prosessuell eller materiell autentisitet som blir førende for et istandsettingsprosjekt. I arbeidet med Derikhuset har vi lagt vekt på både materiell og prosessuell autentisitet, med bevaring av mest mulig originalt materiale, kopiering likt for likt, bruk av nye materialer med original materialkvalitet og bruk av tradisjonelt verktøy og teknikker. Men noen ganger må en ta noen valg der prinsippene ikke følges helt ut, og ikke alle små detaljer følger med videre. I slike tilfeller dokumenterer vi med fotografi, og vi tar vare på de originale bygningsdelene i vårt bygningsdelemagasin.