Mikal L. Klovnings sjøhus

Sjøhuset var basen for Klovnings fiskerivirksomhet. Driften var først og fremst knyttet til sildefisket, men også annet fiske, som sei, makrell og hummer. Sjøhuset og redskapen som fremdeles er lagret her, viser hvordan fisket foregikk i perioden 1870-1950, med utstyr, redskap og båter til de ulike fiskesesongene.

Sjøhuset ble oppført etter at moloen i Sørevågen stod ferdig i 1870. Etablering av molo både i Norevågen og Sørevågen var to av de første statlige molo-anleggene i Norge, og var viktige for å gjøre havna brukbar og sikker for fiskeflåten. Med en trygg havn kunne fiskerne våge seg ut til Utsira i hardt vær, og de kunne få ly inne i vågen. På denne måten kunne fiskerne utnytte fisket bedre.

Vårsildfisket og redskapsrevolusjon

Det største vårsildfisket vi har hatt i Norge foregikk i perioden 1840-1870. Da ble silda fanget med garn og etter hvert med landnot, som har tradisjoner flere hundre år tilbake i tid. Med landnot kunne silda bare fanges nær land. Landnota ble eid av et notlag. Et notbruk besto av notbåt, lettbåt, landnot og orkastnot. Notbåten ble rodd av 6 mann til og fra fiskefeltet. I tillegg var det én mann som styrte og én mann som sveivet notrullen.

Da vårsilda forsvant rundt 1870 reiste mange til Island for å fiske. Samtidig ble nye redskaper prøvd ut og utviklet. Silda kom tilbake i 1897 – og da var både fiskedampskipet og motorfartøyet tatt i bruk. I 1903 ble det gjort et historisk forsøk på å fange sild med snurpenot, da åkrabuene Johannes og Tønnes Sjøen dro til Island med sluppen «Harald».

Til dette nye fisket hørte en dorry, en lettbåt og snurpenot. I tillegg ble det brukt en motorskøyte, som fraktet redskapen og slepte dorryen og lettbåten til og fra fiskefeltet. På feltet ble dorryen rodd ut av 6 mann. I tillegg var det båtsmann, en mann som snudde ut nota og en baumann som styrte snurpelinen. Silda kunne nå fanges på åpent hav. Innføring av snurpenota markerte et vendepunkt i sildefisket og en aldri så liten redskapsrevolusjon.

Striden om snurpenota

Landnota og snurpenota ligger lagret i denne etasjen. Makrellgarn, torskegarn, seiagarn og tauverk er også lagret her. Om vinteren ble det fisket sild, om sommeren ble det fisket makrell og sei. Til bruket hørte også 40-50 hummerteiner, som var et viktig heimefiske om høsten. Til Utsira kom det oppkjøpere med egne skøyter for å kjøpe fisken. Hummeren ble solgt på auksjoner, og ga gode ekstrainntekter.

Snurpenota ble ikke innført uten diskusjon. Da den ble tatt i bruk på vårsildfeltet, oppstod det med en gang en sterk misnøye blant fiskerne som fremdeles drev med garn og landnot. Misnøyen ga sitt utslag i skarpe protester både i skrift og tale mot snurpenota. En mente blant annet at snurpenota skremte silda fra å komme inn til kastevågene ved land. Kastevåger ved Utsira var blant annet Norevikvågen, Kvalvikevågen, Sørevågen og Helganesviki.

Fiskeridistriktene

Den nye vårsildperioden fra 1900-1935 hadde mye til felles med den forrige. I de første årene foregikk fisket på strekningen fra Jærens rev til Stadlandet. Senere strakte det seg til Sunnmøre i nord og til Lista i sør. Det viktigste fisket var hele tiden det såkalte «sørafisket»
i Nord-Rogaland og Sunnhordland. Et annet hovedfiske var «norafisket» eller «Kinnfisket» i Sunnfjord.

Sjefen for vårsildoppsynet opererte i sine beretninger med søndre og nordre vårsilddistrikt. De viktigste fiskeplassene og sildeværene i søndre distrikt var Utsira, Urter, Føynå, Karmøy, Røvær, Slettå og Bømlo. Vårsildfisket foregikk i fra januar til april, men fisket varierte fra år til år.

Mannskapet

Da Mikal Klovning drev land- og snurpenotfiske, leide han mannskap fra Tysvær og Sveio. Både han selv og mannskapet bodde i stova på loftet så lenge fisket varte. Den har sengeplass til 18 mann. To mann lå i hver køy unntatt køyene på nordsiden. Disse var for basen og kokken. Mannskapet hadde selv alt utstyr til husholdning og seng. I køyene lå de på jutesekker fylt med halm. Over seg hadde de tepper eller fjærdyner.

Hvert notlag hadde folk stående rundt på knauser og knatter som skulle følge med på hvor silda satte land. I ly av en stein, eller i et fjellskår sto de og speidet mot sjøen. Vinteren kunne være kald og silda som regel uberegnelig. Den var gjerne for langt fra land, eller så var sjøen så grov at nota ikke kunne settes. Mange notlag lødde steingjerder eller grov grøfter i disse venteperiodene.

I gaar fik en aatefisker ca. 1 maal sild i en stor aate på sydsiden av øen her ganske nær land. Da man fant flydende sild inde paa en Kastevaag her, medens smaakvalen gig udenfor, paastodes det, at silden var derinde, men paa grund af storm var man selvfølgelig ikke ude med nøter. (Haugesunds avis 2. februar 1907).