Utstilling | Et eget rom – samlingsutstilling

Et eget rom – samlingsutstilling

2026

KRAFTSALEN

Manifesterer vi det maskuline som norm ved å bare vise kunst signert kvinnelige kunstnere? Har kvinnelige kunstnere behov for «spesial-behandling»? Vi ville vel aldri laget en utstilling med tittelen «Menn i kunsten»?

Uansett hvordan vi ser på det må vi erkjenne at kvinner fortsatt er underrepresentert i samlingen vår. Opp gjennom årene er det samlet inn og gitt kunstgaver signert langt flere menn enn kvinner. Det kan skyldes flere forhold: sammensetningen av innkjøpskomiteer, utvalget av utstillinger det er gjort innkjøp fra, at de fleste kunstsamlere og gallerister er og har vært menn, og ikke minst, kulturens strukturelle usynliggjøring av kvinnelige kunstnere opp gjennom tidene.

Museumsutstillingene skal gi perspektiv til samlingen ved behandling av ulike tema og problemstillinger. Selv om tiden vil jobbe for oss (det finnes i dag like mange kvinnelige som mannlige kunstnere, i hvert fall her til lands), og det tas aktive grep for å utjevne kjønnsbalansen, vil det fortsatt være en overvekt av mannlige kunstnere i museets samling i mange år framover.

Utstillingen ser på samlingsutviklingen fra et kvinneperspektiv og løfter fram kunstverk av kvinnelige kunstnere. Deres vei inn i samlingen forteller noe om både lokal og nasjonal kunsthistorie.

Kvinner fikk stille ut i Haugesund kunstforening helt fra starten av (1913), men det skulle gå mange å før de ble kjøpt inn til «Det faste galleri». Det første verket av en kvinnelig kunstner ble ikke kjøpt inn før i 1932.

Gjennom tidene har maleriet vært rangert som teknikken med høyest kunstnerisk verdi. Kvinner derimot, har gjerne valgt materialer som sto dem nær i hverdagen, og som ikke krevde mye utstyr eller store atelier, som tekstil og papirbasert kunst. Har valget av teknikk og materiale bidratt til usynliggjøringen av kvinners kunst og gitt kvinnelige kunstnerskap mindre økonomisk og kunstnerisk verdi?

Hva skal til for å gå over i historien, å bli en del av den norske kunsthistoriske kanon? Finnes det kvinnelige pionerer i vår samling? Og hvordan samler museet kunst i dag?

Museet har de siste årene gjort strategiske innkjøp av kunst signert kvinner og kunstnere med minoritetsbakgrunn, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Å fortelle kunsthistorien fra et kvinneperspektiv handler heller ikke bare om innkjøp, men også om å sette verkene inn i en kunstnerisk og historisk sammenheng. 50 % representasjon i samlingene i seg selv skaper ikke likestilling, kjønnsnøytralitet eller mangfold.

Vi trenger mer kunnskap om kvinnelige kunstneres liv og virke slik at vi kan få fram bredden og det større mangfoldet i kunsthistorien.

Når «Noen» synliggjøres, står «Den andre» i fare for å havne i skyggen. Å lete etter kvinner i kunstsamlingen kan paradoksalt nok også bidra til å kaste lys over usynliggjøringen av andre marginaliserte grupper. Forhåpentligvis kan det også oppløse ideen om at vi tror vi vet hva kjønn er, og hjelpe oss til å tenke ut over de faste kategoriene maskulinitet og femininitet. Før det er mulig, må nye fortellinger skapes   og kvinnenes bidrag til norsk kunsthistorie synliggjøres.

Kilder:
Fenn, Taran Palmstrøm: «Fortellingene om kvinner og kvinners kamp mangler i museene» i Kilden kjønnsforskning.no, 24.10.2023
Røssaak, Eivind: “Om det postmoderne – et tilbakeblikk» i Blodig alvor – norsk kunst på 1980-tallet. Bergen 2009
Sjåstad, Øystein: «Modernismens billedkunst i Norge – en feministisk aksjon», Pax forlag, Oslo 2023

Produksjon:
Kuratorer: Martha Ådland og
Grethe Lunde Øvrebø
Formidling: Martha Ådland
Utstillingstekniker: Keith Kleppe
Administrasjon: Elisabeth Tindeland

Foto: Ida Lorentzen: Temptation (utsnitt), 2011, olje på lerret.