Arrangement Bokn bygdemuseum
Døpefont fra middelalderen
Vi byr på samlinger og historier i digital utgave! I denne artikkelen presenterre vi en døpefont i kleberstein fra middelalderen, som museet har i samlingene. Den er en av de eldste bevarte døpefontene i Rogaland, og en av 140 bevarte døpefonter fra middelalderen i Norge.
Dato: 21.03
Sted: Grønnestadvegen 5A
Pris: Gratis
Med tanke på at det var 1200 kirker i Norge i middelalderen, er tallet på bevarte døpefonter lavt. Men en regner med at mange av dem var laget i tre, og dermed ikke tålt tiden tann. Døpefonten i museets samling er fra Bokn, og har sannsynligvis stått i den eldste kirka. Bokn ble opprettet som eget kirkesokn, med egen kirke og prest, tidlig på 1100-tallet. Den første kirken var en stavkirke, plassert i området der dagens kirke står. Stavkirken ble erstattet av en tømmerkirke i 1686 og i 1847 sto dagens kirke ferdig bygd.
Døpefonten kom inn tiI museet i Haugesund på 1930-tallet. I museets kortkatalog står følgende om innkomsten til museet: «Er komen frå Bokn. Der var han nytta til hestetroa då museet fekk fatt i han. Spunst i botn var avretta med sement». Den er laget i hard, glimrig kleberstein, har tilnærmet kvadratisk tverrsnitt, med svakt buede, trapesformede sider. Midt i bunnen er et rundt avløpshull. Fonten er rått tilhugget, og en kan se merker etter hoggredskapen både på utsiden og inni».
Døpefonten er lik en døpefont fra Helleland i Rogaland som befinner seg på Museum Stavanger. Begge disse fontene er beskrevet i Stavanger Museums Årbok i 1953. Fonten fra Bokn og fonten fra Helleland har sider som skråner nedover, og har form som en avstumpet, omvendt pyramide. Dette er et felles trekk ved alle norske fonter som er eldre enn begynnelsen av 1200-tallet. Begge fontene har tynne sider, den øverste randen er ikke tykkere enn 4 cm, og uthulingen går dypt ned i skålen. Det var viktig å få god plass til barnet, da dåpen helst skulle foregå ved neddykking tre ganger, først nesegrus rett forfra og så til hver side. Disse fontene er trolig en oversettelse fra et enkelt trekar, trolig de enkle trefontene som var slått sammen av fem tynne planker.
Fonter av denne typen er kjent i spredte eksemplar langs kysten av Hordaland til Båhuslen. De båhuslenske fontene har dekorasjoner og innskrifter som gjør det mulig å datere den til tiden omkring år 1100. Lignende fonter finnes i kirka i Øvre Vats og Sveio kirke. I samlingen til Vikedal bygdemuseum er det også en font av denne typen.
Fonter av denne typen er kjent i spredte eksemplar langs kysten av Hordaland til Båhuslen. De båhuslenske fontene har dekorasjoner og innskrifter som gjør det mulig å datere den til tiden omkring år 1100. Lignende fonter finnes i kirka i Øvre Vats og Sveio kirke. I samlingen til Vikedal bygdemuseum er det også en font av denne typen.
Opprinnelig var døpefonten sannsynligvis plassert ved kirkens lengdeakse mellom manns- og kvinnedøren som et symbol på at dåpen var inngangen til kristenlivet. I middelalderens siste århundrer ble fonten ofte flyttet ytterligere mot vest til tårnrummet, som dermed kom til å fungere som et slags dåpskapell. Først etter reformasjonen (1536) ble døpefonten flyttet til sin nåværende plassering nær ved eller i koret i østenden av kirken.
Kilder:
Kjellberg: Stavanger Museums årbok 1953
Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8pefont (21.03.2020)