Haugesund — byen bygget på «sildabein»

Da silda kom til Vestlandet på begynnelsen av 1800-tallet var ikke Haugesund en by, det var noe de kalte et «strandsted»^{[ ? ]}. Det bodde ikke så mange mennesker her, selv om veldig mange kom for å være med på sildefisket.

Silda var dagligkost for fattigfolk langs hele kysten og i bygdene inne i landet. Ei tønne saltsild var god å ha, og den reddet mange fra sultedøden.

Fra 1840-årene var sildefiske en viktig næring for Haugesund. Silda ble kalt «havets sølv». Haugesund vokste som sted på grunn av sildefisket og fikk bystatus i 1854. Det å få bystatus var veldig viktig, for bare byer med ladestedsrettigheter^{[ ? ]} fikk selge varer til utlandet.

De ti neste årene var Haugesund den byen i Norge som vokste raskest. Antallet mennesker som bodde her økte fra rundt 1000 personer til over 3200. Dette var på grunn av vårsildfisket. Vårsilda ble fisket i området fra Skudenes til Espevær, rett utenfor kysten vår.

Fiskerne trengte en god havn like i nærheten av fiskefeltene^[ ? ]. De dro ut på sjøen tidlig om morgenen, fisket og søkte havn igjen ut på kvelden. Da skulle fisken losses^{[ ? ]} og tas hånd om. Her ved sundet mellom Risøy og Hasseløy (Bakerøy) fant de en slik havn.

Ord og uttrykk

Et strandsted var et tettsted ved kysten, gjerne ved en havn, et fiskevær e.l.
Et ladested var et sted som hadde lov til å frakte varer ut i verden.
Fiskefeltene var de stedene på havet hvor de fisket.
Å losse er å tømme båten for last.

Oppgaver

Spørsmål til teksten

1. Hvor lenge siden er det at Haugesund ble by?
2. Hva tror du det betyr «å søke havn»?